Posted on

Nicely written.

Heimflyttar's Blog

Etter å ha elska og ligge tett i dynene, som om vi prøvde å stryke avtrykka våre av ut av kroppane til den andre, gjekk eg til vindauget. Å leva sju-åtte år utan klokke, gjer noko med ein. Eg går til vindauget, sjølv om det er kveld og november. Det er noko med måten lyset ligg på som gjer at eg kan lesa tida ganske godt.

Eg kjende augene hennar i ryggen. Kanskje tenkte ho på om akkurat den ryggen er sterk nok til å bere oss gjennom det ein skal gjennom. Kanskje såg ho etter avtrykk av hendene sine.

Ho sa:

Kva ser du?

Ho sa ikkje:

Kva ser du på?

Kvar gong ho stilte slike opne spørsmål, kjende eg på kva det var å elska. Her, denne kvelden, ved vidauget på soverommet, der det låg ein pakke Pinex og eit par øyredobber i karmen, kjende eg det og…

View original post 222 more words

Advertisements

Your thoughts matter:

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s